Noen historier treffer meg sterkere enn andre. Som den om den lille jenta på 3 år som døde etter å ha fått kokende varmt vann over seg. Hun ble passet av søstrene sine. Det må ha vært en enorm traume for dem også. Hva hadde de å hjelpe seg med? Sykehus og medisiner var langt unna. De var bare barn selv og måtte nå redde sin egen søster.
Den lille jenta med navn Signe Kristine, født dagen etter grunnlovsdagen i 1914, fikk leve spinkle 3 år sammen med familien på Sandstrand før hun døde 15.oktober 1917. Hun var yngste jenta i en ungeflokk på fire og datter til mine oldeforeldre. Lille Signe Kristine døde året før bestefaren min ble født. Han var kanskje en trøst i sorgen, hvem vet. Det måtte ha vært noen uutholdelige dager for oldeforeldrene mine og de andre barna deres i oktober 1917.
Historien traff meg så sterkt da jeg hørte den første gangen.
Og navnet. Det nydelige navnet måtte jeg bruke hvis jeg fikk en jente.
Min egen Signe Kristine var med i dag og hjalp til med å plante litt på grava til lille Signe Kristine.
Det var rart for henne å se sitt eget navn og hun var nysgjerrig på historien. Vi snakket om klokka i finstua og at den hadde tilhørt lille Signe Kristines pappa, Albert.
Det var naturlig å bli litt tankefull der vi sto foran den lille gravsteinen.
Hvem var hun? Hvordan så hun ut? Hva likte hun å leke? Hva var yndlingsfargen hennes. Vi satset på at det var lilla siden vi hadde kjøpt lavendel. Lilla er nemlig min egen Signe Kristines favorittfarge :)
Slike historier har vi i vår familie også. En liten gutt på tre som druknet i elva nedenfor huset, hans lillesøster som døde av spanskesyke samme måned i 1917 og en annen gutt som var nesten tre da han ble påkjørt av en tysk lastebil i 1945. Begge guttene hadde samme navn og da bestemte min farmor at det navnet aldri mer skulle brukes i slekta. Tidligere familiemedlemmer blir mer levende av slike historier. Gravstedet fra 1917 har min oldefar murt opp med huller til å plante i. Han sørget sånn over tapet av sine to små barn at han bar med seg sement, sand og vann til fots for å kunne lage dette monumentet midt i sorgen. Jeg har nå overtatt stellet av disse gravene og det synes jeg er en trivelig jobb. Vi er heldige som lever i en tid der det som oftest går bra når noen blir syke eller skadet.
SvarSlettCamilla i byen
Uff, så ufattelig tragisk :( Det må ha vært en enorm påkjenning for familien. Det er helt ufattelig å tenke på hvordan disse menneskene har klart å komme seg videre etter slike tragedier.
SlettSkjønner godt at farmoren din ikke ønsket å benytte samme navnet på nytt, man kan jo bli overtroisk av mindre.
Det er i alle fall en av de bedre tingene med vårt moderne samfunn: Langt færre barn dør av sykdom og ulykker, og langt flere kan berges dersom ulykken først er ute.
SvarSlettSigne Kristine er et veldig flott navn, det hadde nok oldeforeldrene dine satt pris på å vite blei brukt på nytt.