Kem va dem, dem som søv her under gresset?

Forrige helg tok jeg bilder av en konfirmant og i den anledning var jeg ute på en aldri så liten befaring dagen før for å finne en passelig setting for bildetakingen. Jeg endte opp med å vandre litt rundt på kirkegården ved siden av Sandtorg kirke i Sørvik (ikke settingen som ble valgt til fotograferingen må sies...). 

Diktet Kjerkegård ved havet av den nordnorske dikteren Helge Stangnes dukket opp i tankene mine der jeg gikk og leste på gravsteiner og kors.

Det summerte fint opp tankene mine akkurat da.

Kjerkegård ved havet

Sola flyt som gull i disen
der vi styre inn mot land
og finn ly førr nattebrisen
ved ei lun og sørvendt strand.
Her gror skjørbuksurt i sanda
lenger opp enn floa når,
og fra støa finn eg stien
mot en gammel kjerkegård.

På ei stille midnattsvandring
i ei nordnorsk natt i juni
ser eg kors med navn og årstall

mellom reir med egg og dun i.
Her går livet mot førrnying
mellom gamle, glømte grave
i en kort og hektisk sommar
på en kjerkegård ved havet.

Hit kom dem som stormen sparte,
her ligg dem som gjekk og venta,
dem som fall førr tæringssotten,
dem som spanskesjuka henta.
På de gamle, morkne merkan
kan eg endå namnan lese,
og eg spør meg sjøl: Kem va dem,
de som søv her under greset?

Kem va du, Elfrida Angel,
som så kort ei liv fekk låne?
Fekk du dansa før du døe,
17 år og knapt en måne?
Eller du, Andreas Hansa,
e du av et folk eg kjenne?
- Og med handa mot et gravkors
høre eg en båt som lende:

Mannemål i sommarkvelden,
lyd av tunge åttringsåre,
folk som dreg en kjøl mot sanden,
løfte opp ei svartbredd båre.
Og i sus av nattebrisen
kan eg ane enkegråten
der et likfølge passere
etter stien ifrå båten.

E det ekko av en salme?
bibelord til trøst i nøa,
vigsla mold mot kistelokket,
steg som fjerne seg mot støa?
Synet kverv og tankan klarne
der eg våkne opp av transen,
mens en flokk med svarte skarva
segle inn i nattsolglansen.

På den gamle kjerkegården,
vendt mot ver og vinterstorma,
ligg historia begraven
om et folk som havet forma.
Her søng vinden sine salme
i en hardfør, arktisk flora
som slår rot og pine næring
av den magre skjellsandjorda.

Men der lys tiriltunge
bak herakleum og karve,
som ei helsing tel de unge
som en vedhard kyst fekk arve.
Og i nord, mot nattsolbrainnen,
mumle havet sine minna,
som en mollstemt orgelfuge
under bratte gråsteinstinda.

Helge Stangnes

Fin kveld

Legger ved et bilde i dag som egentlig burde vært med i forrige innlegg.

I kveld stakk kveldssola fram i 21-tida og lyste opp den gamle brygga som speilte seg i det stille vannet. Brygga står så majestetisk helt ytterst på odden og skaper dybde i forhold til de store fjellene som ruver i bakgrunnen.

 

 

Om noen uker har vi midnattsol her på Halsebø. Eller, det vil si, akkurat her på gården må vi vente til uti juni før vi kan nyte solstrålene rundt midnatt. Men kveldene og nettene er lyse og fine her nord nå. Trærne har ikke fått grønnfarge ennå og snøen ligger fortsatt langt ned i fjellene, men sånn skal mai være her nord. Litt hagl eller sludd på 17.mai burde heller ikke overraske. Vi vet jo hvor vi bor.

Men disse kontrastene mellom årstidene (gjerne 2-3 årstider på en dag faktisk...) gjør landskapet så levende og innholdsrikt.

 

Jeg ville ikke byttet det for noe.

 

*Hilde*

I vinduet

Jeg har flere ganger lagt ut bilder av utsikten vår her på Halsebø. Utsikten er jo tross alt en av de viktigste årsakene til at vi flyttet hit. Fra stuevinduene kan vi se Rolløya, deler av Andørja og sørspissen av Senja. Vi ser også inn i Sørvikvågen og kan nyte kveldshimmelen som speiler seg i det blikkstille havet (nå skal det sies at blikkstille hav ikke nødvendigvis er dagligdags her oppe..)

 

Men det er ikke nødvendigvis bare de store fjellene og den vide fjorden som lokker blikkene våre utover. Fra de mange vinduene har vi utsikt ned mot fjæra, mot fuglene som dykker etter fisk, mot sjarken som drar ut på fiske på morgenen, ørna som flyr forbi med tunge vingeslag, et svanepar som flyr synkront ut Sørvikvågen (hører dessverre med til sjeldenheten...), mot alle som går tur på veien (Halsebøstua ligger ca.5 meter fra veien så her har vi full kontroll!)

 

Et lite blikk utover mot Gjerdneset og Sørvikvågen. På sommeren speiler kveldshimmelen seg i havet i Sørvikvågen, mens på vinteren flyter små og litt større isflak ut mot den store fjorden. Utsikten vår har en fin kontrast mellom det nære landskapet i vest og den åpne fjorden og fjellene i nord og øst.

 

Fra stuene har vi utsikt ned til fjæra. Naustet er en naturlig del av kyststripa her nord og passer fint inn i utsikten vår her på Halsebø.

 

 

Ha en fin uke!

 

*Hilde*

 

Det våres i bakkan

Mens søringene har fått sin første smak av sommer før den nordnorske kalenderen begynner så mye som å tenke på vår, fikk vi dag en liten ettersmak av vinter. Men som vi sier her oppe, det er bare smeltesnø som kommer :)

 

 

For det er ikke helt fritt for spor av vår her oppe. Krokusene vi satte løker til i fjor høst begynner nå å komme opp her og der. Plutselig dukket det opp blomster på steder jeg ikke kunne huske at jeg satte ned løk. Mulig det var litt mange løker i den pakken i fjor høst og at Signe Kristine og jeg ble litt ivrig med å få plantet dem. Men fint blir det iallfall. Og deilig er det å se tegn på vår sammen med snøsmeltingen og et yrende fugleliv nede ved havet.

 

Og ikke minst: Lukta av vår! Deilig! :)

En liten, provisorisk kontorplass

Hei!

 

Legger bare inn en liten hilsen fra min nye, men midlertidige (og veldig provisoriske) kontorplass på ene soverommet i huset. Her foregår det for tiden bilderedigering etter et par fotoshoot i det siste.

Det er koselig å sette seg ned her i dempet belysning og med en kopp kaffe sent på kvelden når jentene har lagt seg. Bare så synd klokka går så himla fort på kveldene....

Skrivebordet stod opprinnelig i inngangspartiet da vi overtok. Skrivebordslampa har jeg kjøpt på Clas Ohlson, mens jorastolen også er en liten skatt vi fant i huset. Sånn rent ergonomisk ikke akkurat det beste en fysioterapeut har å tilby seg selv, men det får gå som en midlertidig løsning.

Ei bu med historie

I forrige innlegg skrev jeg at det pågikk et snekkerprosjekt på gården. 

Og her har dere garasjen som nå holder på å bli forvandlet til ei bu.

Men det spesielle med denne er at den ikke har vært garasje helt siden den ble bygget.

I fjor fikk vi nemlig vite at det vi trodde bare var en garasje faktisk har vært stabburet til Sørvik Meieri. Meieriet ble etablert i 1895, men brant ned i 1928. Stabburet overlevde brannen og ble flyttet hit til Halsebø etterpå. Vel, rett skal være rett. Sørvik meieri lå strengt tatt på Halsebø, akkurat innenfor "gårdsgrensa" så stabburet ble flyttet innad på gården, sånn ca.500m.

Dette bildet er fra september 2014. Nye søyler ble støpt og garasjen ble flyttet litt for å stå på linje med Halsebøstua. Den trengte nytt fundament og står nok bedre på de nye søylene enn den gjorde fra før.

Røstveggen hadde opprinnelig dør og vindu og vi har valgt å sette inn likens vindu som på Halsebøstua. Bua skal få ny bordkledning samt takutstikk i stil med husene rundt. 

Bygget kommer til å gli fint inn mellom Halsebøstua og nabohusene dere ser bak til høyre og venstre.

Ved inngangspartiet er det laget platting i solveggen. Her kan sola nytes på morgenen og formiddagen.

***

Bua skal huse bod og et hjemmekontor. Kontorplassen, som skal være ved vinduet vendt nedover mot havet, kommer til å få en nydelig utsikt utover fjorden. Ingenting er vel bedre enn å hvile øynene på fjorden når hodet trenger en pause.

Ha en fin uke!

*Hilde*

God påske!

En liten påskehilsen her fra Halsebøstua er på sin plass nå som palmesøndag er kommet.

Her på gården har vi ikke lagt så store planer for påsken og satser på hjemmepåske med diverse dagsturer hit og dit. Det foregår for tiden et aldri så lite (vel, lite og lite..) snekkerprosjekt her på gården, men det får komme i et annet innlegg senere. Det er iallfall nok å finne på her, det er det ingen tvil om...

Desilitermålet brukte jeg som melkekopp da jeg var på besøk hos bestemoren min som liten. Denne påsken blir det brukt til å huse litt karse. I terrinen har jeg plantet noen påskeliljer som skjøt fart og kom opp i god tid før påske.

Å så karsefrø er en påsketradisjon, kanskje ikke så mye her hjemme, men spesielt i barnehagen. Hver påske har vi fått hjem diverse kreasjoner med bomull og karsefrø oppi. I år sådde vi her hjemme i halve eggeskall og pyntet med diverse pynt rundt. Men med så mange karsefrø i én pose så måtte vi på jakt etter andre beholdere som kunne romme resten av frøene. Dermed fikk "melkekoppen" komme ned fra tallerkenhylla og pynte seg litt til påske.

Nå lukter det påske her hjemme :)

I vasen har vi satt en bjørkekvist som nå har fått grønne, friske blader. Den hadde selskap av en seljekvist helt til gåsungene ble gule av pollen og ble kastet på dør da den hvite duken fikk pyntelige gule flekker her og der.

***

Ønsker dere alle sammen en riktig fin påske!

*Hilde*

Tiden etter detektivarbeidet

Det har gått en stund nå siden siste innlegg i serien vår med detektivarbeid. I søket vårt etter etterkommerne til Laurits og Anne fant vi en god del informasjon om barna deres og i etterkant av innleggene her inne på bloggen har vi klart å komme i kontakt med etterkommere etter flere av søsknene. Vi har blant annet kommet i kontakt med etterkommere etter Helga og Mette som bor i California og Minnesota og her hjemme i Norge har vi funnet etterkommere etter Amalie.

Vi har fått utelukkende positive tilbakemeldinger på arbeidet vi har gjort og det er vi utrolig glade for. Vi føler det er på sin plass å videreformidle all informasjonen til dem den høres hjemme hos, nemlig etterkommerne etter Laurits og Anne. Og forhåpentligvis kan de ha glede av å få kontakt med hverandre.

For et par uker siden fikk jeg en kort, men for oss veldig spesielt mail. Der var det nemlig lagt ved et staselig bilde av Laurits. Laurits er mannen som har bygd huset vårt og har dermed vært en veldig sentral figur i historien til huset. Det var rart å plutselig ha et ansikt å knytte til navnet. Vi har også fått tilsendt bilder av noen av søsknene og for oss ble historien så mye mer virkelig da.

Som jeg skrev til en av etterkommerne: "Jeg føler nesten at jeg har krysset Atlanteren sammen med søsknene".

 

Det har vært en kjempespennende reise i etterkant av "detektiv-serien" vår og noe sier meg at reisen er langt fra slutt ennå... :)

 

Ha en fin uke!

*Hilde*

I snekkerverkstedet

Her om dagen hadde jeg plutselig mulighet til å ta meg en liten tur på "fotosafari" på gården. Dette hører med til sjeldenhetene når man har små barn som krever sitt tilsyn hver dag. Og når de sover er også dagslyset borte. Dermed ingen store muligheter for å slå seg løs med kameraet med andre ord.

Men denne lørdagen hadde jeg plutselig en barnefri stund og dermed tok jeg med kameraet og 

vandret litt rundt i fjøsen og endte til slutt opp i snekkerverkstedet.

I snekkerverkstedet får man en følelse av at tiden har stått stille. 

Disse vottene har nok tilhørt den forrige eieren med fornavn på K.

Vottene henger på en streng innerst i verkstedet.

Spiker fra Trondhjems Jernindustri står på benken. I verkstedet har det blitt laget litt av hvert, både småmøbler og sparker og sikkert litt av hvert av andre ting.

Fra vinduet i snekkerverkstedet ser vi ned til Halsebøstua og inngangspartiet.

Utsikten utover Vågsfjorden er upåklagelig :)