På slike kvelder...

Enkelte kvelder er det helt umulig å komme seg i seng. Utenfor vinduet åpenbarer det seg et lysspill uten sidestykke. Det går i sakte kino, men likevel endrer det seg ganske fort. 

Her er det ingen tid å miste! Det er bare å komme seg ut med kameraet og nyte den nydelige solnedgangen (for nå er midnattsola borte for i år).

Lyset forandrer seg sakte, men sikkert og går fra å være nydelig vakkert til å bli enda vakrere.

Det er en helt spesiell stemning ute på sånne kvelder.

Jeg skal gjøre et tappert forsøk på å komme meg i seng, men tro meg det er ikke enkelt på slike kvelder...

*Hilde*

Kortreist tur

Noe av det beste med på bo på Halsebø, eller på bygda generelt er at det er så kort vei til naturen. Enten du vil på en kort tur eller en litt lengre tur. Eller rett og slett bare vil sløve ved husveggen. For selv her på tunet føler jeg vi er nært på naturen. Heldige oss!

 

 

I dag tok jeg jentene med på en kortreist tur, kanskje ikke mer enn 1,5 km lang. Men akkurat passe lang akkurat i dag. Noen ganger er ikke lengden på turen så viktig. Bare det å se etter fine blomster eller studere fine steiner på veien kan være nok spenning på akkurat den turen.

 

Og for disse korte beina på bildet var turen i dag akkurat passe lang :)

Den gamle hagen

 

Etter mye graving, plensåing og enda mer graving så er det ikke så mye igjen av den opprinnelige hagen rundt Halsebøstua. Men langs med muren finner vi likevel planter som opprinnelig har tilhørt hagen rundt huset. Ridderspore, ripsbærbusker og rabarbra hører hjemme i gamle nordnorske hager. Det samme gjør denne blomsten som jeg tok bilde av i lav kveldssol i går kveld.

 

 Helt inntil muren på nordveggen står en beskjeden bunt med akeleie. Den er ikke bortskjemt på sollys, men får til gjengjeld nyte den nydelige kveldssola på sommeren.

 

 

Den kalde sommeren har ikke bidratt stort til blomstring her på gården så denne akeleien må nok stå noen dager til før den blomstrer for fullt.

En annen plante som hadde tilholdssted ved murveggen var en martagonlilje. Den stod ca.50 cm fra østveggen, men fikk et ublidt møte med en traktor i fjor sommer og kom aldri opp igjen. En vakker dag skal jeg få kjøpt en ny og få satt ned en plass i hagen.

Dette bildet av (den tidligere...) martagonliljen vår er hentet fra et tidligere innlegg på bloggen.

Martagonliljene blir ganske høye og har fantastiske flotte blomster.

*Hilde*

Ser du det?

Ser du hva som speiler seg i såpebobla?

Vi har vært ute i dag og blåst såpebobler og jeg har prøvd litt forskjellige fokuseringsteknikker med kameraet mitt. Ett av bildene som dukket opp var dette bildet. Dette er riktignok beskjært og er en liten del av et større bilde så denne såpebobla er forstørret ganske kraftig.

Ser du hva som speiler seg i bobla?

Til venstre står Halsebøstua og til høyre står bua som Rune drev og jobbet med i dag.

Men så oppdaget jeg det morsomme. Dette bildet befinner seg også på nedre halvdel av bobla, bare dreid 180 grader. 

Fascinerende, ikke sant? :)

Mens vi venter på varmen..

Siden sommeren (av den varme typen..) lar vente på seg her oppe i nord så er det ikke så mange fine og frodige hagebilder å vise fra Halsebø for tiden. Det skyldes selvfølgelig også at jeg har vært litt treg med såing og planting, men den kalde sommeren får jaggu ta sin del av skylda den også.

Jeg legger heller ved et par bilder fra vår lille ferietur til Lofoten i helga.

Når Lofoten bader i sol, er det lite som kan måle seg i forhold.

Et naturlig stoppested for familien Angell Johnsen var selvfølgelig Lofotmuseet i Kabelvåg.

Her kan man vandre inne i væreierboligen, mellom naust og rorbuer og lære om historien til både området og lofotfisket. Lofotfisket har dype røtter, spesielt på farsiden min.

Idyll i Lofoten. Vel verdt et besøk!

Noen historier treffer deg sterkere enn andre

Noen historier treffer meg sterkere enn andre. Som den om den lille jenta på 3 år som døde etter å ha fått kokende varmt vann over seg. Hun ble passet av søstrene sine. Det må ha vært en enorm traume for dem også. Hva hadde de å hjelpe seg med? Sykehus og medisiner var langt unna. De var bare barn selv og måtte nå redde sin egen søster.

Den lille jenta med navn Signe Kristine, født dagen etter grunnlovsdagen i 1914, fikk leve spinkle 3 år sammen med familien på Sandstrand før hun døde 15.oktober 1917. Hun var yngste jenta i en ungeflokk på fire og datter til mine oldeforeldre. Lille Signe Kristine døde året før bestefaren min ble født. Han var kanskje en trøst i sorgen, hvem vet. Det måtte ha vært noen uutholdelige dager for oldeforeldrene mine og de andre barna deres i oktober 1917.

Historien traff meg så sterkt da jeg hørte den første gangen.

Og navnet. Det nydelige navnet måtte jeg bruke hvis jeg fikk en jente.

Min egen Signe Kristine var med i dag og hjalp til med å plante litt på grava til lille Signe Kristine. 

Det var rart for henne å se sitt eget navn og hun var nysgjerrig på historien. Vi snakket om klokka i finstua og at den hadde tilhørt lille Signe Kristines pappa, Albert.

Det var naturlig å bli litt tankefull der vi sto foran den lille gravsteinen. 

Hvem var hun? Hvordan så hun ut? Hva likte hun å leke? Hva var yndlingsfargen hennes. Vi satset på at det var lilla siden vi hadde kjøpt lavendel. Lilla er nemlig min egen Signe Kristines favorittfarge :)

Anspent stemning på tunet

Forleden dag hadde vi denne illsinte måsemammaen eller pappaen flygende over tunet. Eller det vil si tidvis stupende og med god fart i retning oss der vi kom gående (løpende...) med paraply i hånden.

Og her ser dere hvorfor. Den måtte nemlig beskytte disse tre søte små dunballene.

Hele dagen hadde de tilholdssted på gårdsplassen mens vi faste beboerne bare måtte innfinne oss med å holde oss innendørs. Selv det å kike ut kjøkkenvinduet viste seg å være risikosport.

(vi har blitt oppdaget og måsen setter kurs mot huset vårt....)

Og kikket vi ut vinduet fikk vi dette lumske blikket mot oss. Ikke annet å gjøre enn å holde seg innendørs for det blikket var bare forsmaken på hva som ventet oss hvis vi forlot huset. Opptil flere ganger slapp denne illsinte krigeren bløte bomber over tunet, av og til også farlig nært kjøkkenvinduet..

Vel, vi fant oss ikke i å være gisler i eget hus så her måtte en av oss manne seg opp og løse gisselsituasjonen. Ustyrt med bøtte, paraply og regnjakke gikk Rune rett inn i krigssonen for å flytte måsungene bort fra tunet og nærmere havet.

De søte små ble flyttet, med måsemor (eller far) stupende som en torpedo. På ett tidspunkt var vi usikre på om måsen fikk med seg at barna var flyttet, men det hele endte heldigvis godt og måsungene er observert i god behold nede i fjæra St.Hansaften :)

Midtsommer

Da har vi allerede kommet til midtsommer og har feiret St.Hansaften i fjæra på Halsebø i dag.

Sola snur og vi går mot mørkere tider. Vel, jeg skal ikke være pessimist for her oppe i nord er jo sommeren såvidt i gang nå. Vi satser på lange og varme sommerdager de neste ukene (helst innenfor ferieukene våre selvfølgelig!) og helst litt midnattsol før den forsvinner. Lyst og fint er det iallfall natt og dag og det nytes til fulle!

Dette bildet har jeg tatt i hagen vår i dag. Det er en allium fra en løk vi plantet i fjor høst. Den har nå vokst seg til å bli ca.50 cm høy og har en nydelig lilla krone på toppen.

Resten av hagen bærer foreløpig lite preg av farge. Vi har sådd blomkarse og ringblomster i vår og disse har nå omsider fått komme ut i bed og potter.

Så får vi håpe sommeren slår til slik at de ikke forblir grønnplanter...

Ha en fortsatt fin uke!

*Hilde*

Her er han, mannen bak Halsebøstua

 Her har dere Laurits Mikal Andersen. Mannen som bygde huset vårt.

Ut fra bildet å dømme må han ha vært en staut kar (syns nå jeg).

(Fotokopi av bildet har vi fått av en etterkommerne etter Laurits)

Laurits ble født i Fauskevåg 11.desember 1841 og giftet seg med Anne Ovidie Nilsdatter f.1848 fra Halsebø. Som jeg har skrevet i tidligere innlegg fikk Laurits og Anne til sammen 10 barn hvorav 8 av dem vokste opp. Anne døde av lungebetennelse desember 1891 og Laurits døde bare tre uker senere av "mavebetendelse". Barna ble satt bort til 3-4 ulike hjem og gården ble solgt på auksjon.

Utsnitt fra boken Trondenes prosti 1870-1890 ; Byggingen av Sandtorg kirke 1891-1933

Laurits må ha vært en engasjert mann. Han var bl.a en av pådriverne for å få bygd en egen kirke i Sørvik og satt i komitéen for planlegging av kirken. Kirken ble ikke bygd før tidlig på 1930-tallet, altså 40 år etter at Laurits døde. Som det står nederst på bildet over: 

Dessverre fikk ikke komitéen nyte godt av hans arbeide særlig lenge. 

Både han og kona døde nesten samtidig på slutten av året.

Han var også politisk engasjert og satt i kommunestyret for Trondenes.

Vi vet ikke hvor lenge han var representant, men i Tromsø Amtstidende 09.07.1892 står han iallfall oppført som "udtrædende Representant", et halvt år etter at han døde.

Her skulle jeg gjerne ha skrevet litt om Anne også, men henne har vi ikke funnet noe informasjon om. Dette gjenspeiler kanskje litt tiden de levde i der mennene hadde en sterk posisjon i samfunnet mens kvinnene var mer anonyme.

***

Ha en fin uke videre!

*Hilde*