Arctic Race of Norway 2015

Det begynner å bli noen uker siden vi hadde syklistene fra Arctic Race of Norway susende forbi på Halsebømyra, slik vi også hadde for to år siden. Arctic Race har utviklet seg til litt av en folkefest og det er helt tydelig at dette er noe folk flest vil ha med seg :)

 

 

 Det som var veldig spesielt i år var at vi ble spurt om vi kunne låne bort marka vår til HeliTeam som skulle frakte VIP-gjester med helikopter fra Halsebømyra og videre i løypa. Det syntes vi hørtes kjempeflott ut så vi lånte med glede bort øvermarka vår.

 

 VIP-gjestene ble fraktet til Halsebø med taxi eller kom med egen leiebil og

ble fraktet videre i helikopter.

 

 

Jeg må innrømme at på et tidspunkt tenkte vi at jaja, VIP og VIP fru blom. Men da Arne Hjeltnes plutselig dukket opp så skjønte vi det kanskje faktisk var ordentlige VIP-gjester det var snakk om :)

I ettertid viste det seg også at Tour de France-president Jean-Etienne Amaury  hadde stått og heiet frem rytterne sammen med oss på Halsebømyra. Så joda, VIP var det visst ja. Og vi har litt igjen å lære om sykkelverdenen...

 

Mens vi ventet på at rytterne skulle komme på retur, fikk flaggene hvile mot gammelsykkelen som for anledningen hadde fått en gammel gummidynamitt-kasse og geitrams på bæreren.

 

Et sikkert tegn på at rytterne begynner å nærme seg - her kommer Dag Otto! :)

 

I enden av Halsebømyra hadde rytterne opparbeidet seg nok fart til å lage et skikkelig dragsug

i det de passerte oss. Ventingen var lang og plutselig hadde rytterne passert. Men hele sirkuset rundt var virkelig verdt å få med seg. Interessen min for sykkelsporten har nok ikke økt noe særlig etter Arctic Race, men stoltheten over hva landsdelen klarer å få til gjennom fire dager med sykkelritt har definitivt blitt noen hakk større.

 

*Hilde*

Høste fra egen hage

I vår hadde jeg store planer om både urtehage og grønnsakshage her på gården. Vel, jeg endte opp med én av to. Planene om å så gulrot og diverse løker ble avglemt og det var plutselig for sent å så.

Men urtehagen lot seg lage med ferdige urteplanter, kjøpt spontant på Plantasjen da det var 3 til prisen av 2... Jeg vet ikke om jeg egentlig kan kalle det for en urtehage, men det står iallfall fire krydderplanter og ringblomster i samme bedd så vi kaller det likså godt en urtehage. Eller blomsterbed... I mengde ruver nok blomstene høyere enn urtene i skrivende stund :)

På hjørnet av huset har vi et blomsterbed som i sommer endte opp som en aldri så liten urtehage. Ringblomstene holder på å ta over mesteparten av urtehagen/blomsterbedet akkurat nå, men til gjengjeld tilfører de jo masse farge til hagen.

Det varme været de siste ukene har gitt fart til gresset på utsiden av bedet også så her må vi nok fram med kantklipperen.

Timian er en nydelig krydderurt. Den fyller ikke akkurat urtehagen, men til gjengjeld trenger man ikke så mye av den for å sette smak på en matrett. Timian kan sikkert brukes til så mangt, men foreløpig har jeg bare fått prøvd den til bakt potet.

Jeg vet ikke hvorvidt ringblomster kan kalles en urt, men kronbladene kan fint brukes til å pynte en god gulrotkake f.eks. Dessuten er ringblomstene mine en sentral del av urtehagen (evt blomsterbedet...) ettersom de ser ut til å ta over hele bedet. Signe fikk spre frø nærmest litt vilt og uhemmet utover i blomsterbedet noe som ga uante mengder ringblomster i minst halve bedet.

Bak ringblomsten gjemmer det seg en rosmarinplante. Jeg skulle gjerne tatt bilde av den, men den er for tiden lite synlig..

Mynten ser ut til å stortrives i den lille urtehagen. Jeg har ikke prøvd den i en matrett ennå, men nyter gjerne lukten av den når jeg luker eller vanner.

Bak mynten står en nå avblomstret gressløkrot. Den så litt stusslig ut og fikk dermed ikke være med på bildet. Men av alle plantene mine er nok gressløken den planten jeg har høstet mest av.

Sist, men ikke minst så holder ripsbæra på å bli moden. De senere årene har det vært fullt av rips på ripsbuskene våre. Elgen gjør en god jobb om vinteren og trimmer buskene så fint. Om sommeren er vi ganske skånet for småfugl som spiser bær, dermed får bærene stå i fred uten at vi må ha nett over.

*Hilde*

På slike kvelder...

Enkelte kvelder er det helt umulig å komme seg i seng. Utenfor vinduet åpenbarer det seg et lysspill uten sidestykke. Det går i sakte kino, men likevel endrer det seg ganske fort. 

Her er det ingen tid å miste! Det er bare å komme seg ut med kameraet og nyte den nydelige solnedgangen (for nå er midnattsola borte for i år).

Lyset forandrer seg sakte, men sikkert og går fra å være nydelig vakkert til å bli enda vakrere.

Det er en helt spesiell stemning ute på sånne kvelder.

Jeg skal gjøre et tappert forsøk på å komme meg i seng, men tro meg det er ikke enkelt på slike kvelder...

*Hilde*

Kortreist tur

Noe av det beste med på bo på Halsebø, eller på bygda generelt er at det er så kort vei til naturen. Enten du vil på en kort tur eller en litt lengre tur. Eller rett og slett bare vil sløve ved husveggen. For selv her på tunet føler jeg vi er nært på naturen. Heldige oss!

 

 

I dag tok jeg jentene med på en kortreist tur, kanskje ikke mer enn 1,5 km lang. Men akkurat passe lang akkurat i dag. Noen ganger er ikke lengden på turen så viktig. Bare det å se etter fine blomster eller studere fine steiner på veien kan være nok spenning på akkurat den turen.

 

Og for disse korte beina på bildet var turen i dag akkurat passe lang :)

Den gamle hagen

 

Etter mye graving, plensåing og enda mer graving så er det ikke så mye igjen av den opprinnelige hagen rundt Halsebøstua. Men langs med muren finner vi likevel planter som opprinnelig har tilhørt hagen rundt huset. Ridderspore, ripsbærbusker og rabarbra hører hjemme i gamle nordnorske hager. Det samme gjør denne blomsten som jeg tok bilde av i lav kveldssol i går kveld.

 

 Helt inntil muren på nordveggen står en beskjeden bunt med akeleie. Den er ikke bortskjemt på sollys, men får til gjengjeld nyte den nydelige kveldssola på sommeren.

 

 

Den kalde sommeren har ikke bidratt stort til blomstring her på gården så denne akeleien må nok stå noen dager til før den blomstrer for fullt.

En annen plante som hadde tilholdssted ved murveggen var en martagonlilje. Den stod ca.50 cm fra østveggen, men fikk et ublidt møte med en traktor i fjor sommer og kom aldri opp igjen. En vakker dag skal jeg få kjøpt en ny og få satt ned en plass i hagen.

Dette bildet av (den tidligere...) martagonliljen vår er hentet fra et tidligere innlegg på bloggen.

Martagonliljene blir ganske høye og har fantastiske flotte blomster.

*Hilde*

Ser du det?

Ser du hva som speiler seg i såpebobla?

Vi har vært ute i dag og blåst såpebobler og jeg har prøvd litt forskjellige fokuseringsteknikker med kameraet mitt. Ett av bildene som dukket opp var dette bildet. Dette er riktignok beskjært og er en liten del av et større bilde så denne såpebobla er forstørret ganske kraftig.

Ser du hva som speiler seg i bobla?

Til venstre står Halsebøstua og til høyre står bua som Rune drev og jobbet med i dag.

Men så oppdaget jeg det morsomme. Dette bildet befinner seg også på nedre halvdel av bobla, bare dreid 180 grader. 

Fascinerende, ikke sant? :)

Mens vi venter på varmen..

Siden sommeren (av den varme typen..) lar vente på seg her oppe i nord så er det ikke så mange fine og frodige hagebilder å vise fra Halsebø for tiden. Det skyldes selvfølgelig også at jeg har vært litt treg med såing og planting, men den kalde sommeren får jaggu ta sin del av skylda den også.

Jeg legger heller ved et par bilder fra vår lille ferietur til Lofoten i helga.

Når Lofoten bader i sol, er det lite som kan måle seg i forhold.

Et naturlig stoppested for familien Angell Johnsen var selvfølgelig Lofotmuseet i Kabelvåg.

Her kan man vandre inne i væreierboligen, mellom naust og rorbuer og lære om historien til både området og lofotfisket. Lofotfisket har dype røtter, spesielt på farsiden min.

Idyll i Lofoten. Vel verdt et besøk!

Noen historier treffer deg sterkere enn andre

Noen historier treffer meg sterkere enn andre. Som den om den lille jenta på 3 år som døde etter å ha fått kokende varmt vann over seg. Hun ble passet av søstrene sine. Det må ha vært en enorm traume for dem også. Hva hadde de å hjelpe seg med? Sykehus og medisiner var langt unna. De var bare barn selv og måtte nå redde sin egen søster.

Den lille jenta med navn Signe Kristine, født dagen etter grunnlovsdagen i 1914, fikk leve spinkle 3 år sammen med familien på Sandstrand før hun døde 15.oktober 1917. Hun var yngste jenta i en ungeflokk på fire og datter til mine oldeforeldre. Lille Signe Kristine døde året før bestefaren min ble født. Han var kanskje en trøst i sorgen, hvem vet. Det måtte ha vært noen uutholdelige dager for oldeforeldrene mine og de andre barna deres i oktober 1917.

Historien traff meg så sterkt da jeg hørte den første gangen.

Og navnet. Det nydelige navnet måtte jeg bruke hvis jeg fikk en jente.

Min egen Signe Kristine var med i dag og hjalp til med å plante litt på grava til lille Signe Kristine. 

Det var rart for henne å se sitt eget navn og hun var nysgjerrig på historien. Vi snakket om klokka i finstua og at den hadde tilhørt lille Signe Kristines pappa, Albert.

Det var naturlig å bli litt tankefull der vi sto foran den lille gravsteinen. 

Hvem var hun? Hvordan så hun ut? Hva likte hun å leke? Hva var yndlingsfargen hennes. Vi satset på at det var lilla siden vi hadde kjøpt lavendel. Lilla er nemlig min egen Signe Kristines favorittfarge :)

Anspent stemning på tunet

Forleden dag hadde vi denne illsinte måsemammaen eller pappaen flygende over tunet. Eller det vil si tidvis stupende og med god fart i retning oss der vi kom gående (løpende...) med paraply i hånden.

Og her ser dere hvorfor. Den måtte nemlig beskytte disse tre søte små dunballene.

Hele dagen hadde de tilholdssted på gårdsplassen mens vi faste beboerne bare måtte innfinne oss med å holde oss innendørs. Selv det å kike ut kjøkkenvinduet viste seg å være risikosport.

(vi har blitt oppdaget og måsen setter kurs mot huset vårt....)

Og kikket vi ut vinduet fikk vi dette lumske blikket mot oss. Ikke annet å gjøre enn å holde seg innendørs for det blikket var bare forsmaken på hva som ventet oss hvis vi forlot huset. Opptil flere ganger slapp denne illsinte krigeren bløte bomber over tunet, av og til også farlig nært kjøkkenvinduet..

Vel, vi fant oss ikke i å være gisler i eget hus så her måtte en av oss manne seg opp og løse gisselsituasjonen. Ustyrt med bøtte, paraply og regnjakke gikk Rune rett inn i krigssonen for å flytte måsungene bort fra tunet og nærmere havet.

De søte små ble flyttet, med måsemor (eller far) stupende som en torpedo. På ett tidspunkt var vi usikre på om måsen fikk med seg at barna var flyttet, men det hele endte heldigvis godt og måsungene er observert i god behold nede i fjæra St.Hansaften :)